Biografi    Kunstneren    Muséer    Litteratur    Nyheter    Lenker    

Skoleklasse
Skoleklasse
1930
955x1205
Foto: Sammlung Deyhle, Stuttgart

Skiftarbeidere
Skiftarbeidere
1929
149x198
Foto: Klaus Jürgen Steinmetz, Hamburg


Maleren

Av Eivind Otto Hjelle

14 år gammel bestemte Rolf (Emil Rudolf) Nesch seg for å bli kunstmaler. Foreldrene sendte ham i første omgang i håndverkerlære som dekorasjonsmaler i Heidenheim. Etter et avbrudd ved Kunst- og håndverksskolen i Stuttgart 1909 fullførte han læretiden i 1912. Han hadde da i lang tid malt akvareller og oljebilder i fritiden, og ble høsten samme år opptatt på kunstakademiet i Dresden. Som akademistudent gikk han i tradisjonelle spor, opparbeidet rutine som landskaps- og portrettmaler. Det første oljemaleriet man kjenner fra hans akademitid er Skogkledt høyde fra 1913, et bilde der lyset dirrer mellom trestammene over en grønn skogbunn. Nesch var da svært opptatt av Millet, Cézanne og de franske impresjonister. Våren 1914 hadde han ved salg av akvareller og malerier spart penger nok til et års studier i utlandet. Krigsutbruddet i august 1914 avbrøt hans opphold i Italia. Han meldte seg frivillig og gjorde som soldat, underoffiser og reserveløytnant tjeneste ved Vest- og Østfronten. En tid nød han privilegium som fri maler og tegner ved frontene. Hans skildringer derfra er preget av nøktern, men ofte sterkt følelsesladet realisme. I juni 1917 ble han såret og tatt til fange. Han ble værende i engelsk fangenskap fram til november 1919.
 
Kort etter hjemkomsten var han igjen tilbake i Dresden for å fullføre studiene. Han fikk mesteratelier ved akademiet og ble kjent med Oskar Kokoschka som var professor der. Bilder fra den gang viser at han som landskapsmaler fortsatt var forankret i en forsiktig tysk senimpresjonisme, men som portrettmaler nå lånte trekk fra Kokoschka.
 
Etter akademitiden reiste Nesch mye rundt i Syd-Tyskland. Han malte i det bayerske høyland, olje og akvarell. På penselstrøkene ser man at han beundret van Gogh. På denne tiden var han begynt å sysle med grafikk: Litografier, tresnitt og enkle raderinger. Men det var maler han ville være, og det var som maler han forsøkte å etablere seg i sin hjemby Esslingen. Han arbeidet intenst, deltok på utstillinger, solgte malerier og akvareller til borgerskapets samlere, men var usikker på sin kunstneriske framtid. Det var ikke lett å se målet. Det tyske kunstlivs nye frihet ga rom for opprør og hektisk kreativitet. I denne situasjonen var det et lykketreff for Rolf Nesch at hans fortrolige venn og støtte i Stuttgart, museumsdirektør Otto Fischer, sørget for at han fikk bo noen uker i Sveits hos ”Brücke”-malernes leder Ernst Ludwig Kirchner. For Nesch var dette en skjellsettende opplevelse, og han betraktet siden Kirchner som sin ”eneste lærer”. Han tok i bruk ekspresjonistenes rene farger og kraftige strøk. Også motivmessig nærmet han seg deres hektiske storbybilder. Tidstypisk er Russisk Ballett i Stuttgart med sine sterkt sminkede dansere i ekstatisk bevegelse. I dette og andre bilder er Neschs beundring for Kirchner meget synlig. Kirchner bemerket dette selv i et brev til Gustav Schiefler: ”Dessverre brukte han mine bilder som mønster og maler nå sånn og syns det er et mirakel hva han har greid å få dratt med seg herfra.”
 
Berlin var den gang Tysklands nye kulturelle hovedstad, en heksegryte av kunstnerisk aktivitet. Alle måtte dit, også Nesch. Han flyttet dit i desember 1925, skaffet seg leilighet og atelier. Utrettelig forsøkte han å vinne innpass i de rette miljøer, men konkurransen var hard.
Som portrettmaler hadde han en viss suksess, også økonomisk. Hos gallerister som Alfred Flechtheim og Karl Nierendorf fikk Nesch positiv respons. Svært viktig for ham var det at den kjente og respekterte kunsthistoriker og skribent Julius Meier-Graefe, Edvard Munchs venn, stilte seg i spissen for en hjelpeaksjon for å skaffe ham en fast månedlig inntekt, mot at medlemmene årlig fikk et maleri som motytelse. Det ga Nesch en viss arbeidsro.
 
Man kjenner få av hans bilder fra denne tiden, men det kan virke som om han stadig holdt seg innenfor en tysk senimpresjonistisk stil. To bilder malt fra ateliervinduet i Burgunderstrasse bekrefter dette. Hans kommentarer til samtidens tyske malerkunst tyder også på det. ”Brücke”-malerne  var han nå ingen beundrer av, bortsett fra Schmitt-Rottluff. Selv Kirchners nyeste bilder omtalte han i negative vendinger. En av de få som han i 1926 vurderte høyt, var den 79 år gamle senimpresjonisten Max Liebermann, Berlins kunstneriske nestor. Neschs kunstsyn var på den tid påvirket av Meier-Graefe , og han følte seg trolig mest på linje med malere som Cézanne, de franske impresjonister, Gauguin og Munch.
 
Neschs opphold i Berlin førte ikke til det gjennombrudd han hadde tenkt seg som maler. Skal man dømme etter hans brev, var han imidlertid svært produktiv, og han eksperimenterte mye. Blant annet gikk han en tid over fra olje til tempera. – Bildene blir finere og mer gedigne i fargen, og helhetsinntrykket blir et annet. Dessuten kan man arbeide mye raskere og få ethvert innfall ned på lerretet med det samme, fordi fargen tørker på 20 minutter, skrev han i et brev fra Berlin. Nesch mente også at Rembrandt brukte gips til preparering av lerretet, og han prøvde seg med forsøk i samme retning. 
 
Fra 1927 til 1929 bodde Rolf Nesch i sin hjemby Esslingen. Han savnet støtte og inspirasjon fra et lokalt miljø, men stilte likevel ut på større kollektive mønstringer. Blant annet deltok han med tre bilder på en utstilling i Det Prøyssiske Akademi i Berlin. 
 
Da Nesch flyttet til Hamburg i 1929 ble han medlem av ”Hamburgische Sezession” som på den tid var en av Tysklands mest kreative kunstnerorganisasjoner. Det førte til kunstnerisk frigjøring og åpenhet overfor nye impulser. Man kan spore en viss selvstendig malerisk utvikling, men ikke på noe trinn i hans kunstneriske løpebane synes det som om han hadde ”funnet seg selv” som maler. Han var hele tiden på leting. Han smakte på det abstrakte maleri, men fant raskt tilbake til det figurative og erklærte flott: ”Andre må gjerne få lov til å suge sine abstrakte abstraksjoner ut av fingrene. Jeg finner glede i tilværelsen og i den nære virkelighet.” Offisielt hadde han nærmest tatt avstand fra Brücke-generasjonen, men i noen av hans malerier fra Hamburg-tiden finner vi likevel spor av ekspresjonistenes sterke koloritt og formspråk. Samtidig la han opp store oljebilder basert på en palett av nyanserte gråtoner, som for eksempel veggdekorasjonene til folkeskolen i Wendelstrasse, et offentlig oppdrag. I sin jakt på nye maleriske virkemidler ble Nesch i høy grad inspirerert av sin atelier-nabo Karl Ballmer. De utviklet sammen en form for ”pulvermaleri”. I det lå også en sterk forenkling av motivene og fargebruken.
 
Da Rolf Nesch flyktet fra Nazi-Tyskland i 1933 etterlot han seg alle sine oljemalerier i Hamburg. Som flyktning i Norge la han pensel og palett vekk for godt. Etter krigen interesserte han seg ikke for sine gamle malerier, tvert imot ødela han mange av dem, da han i 1951 for første gang kom tilbake til Hamburg. Det var som nyskapende grafiker han senere fikk et stort navn.

© Text: Eivind Otto Hjelle ,  Oslo, januar 2003
 

Ansvarlig for siden : &